Hun har brent for arbeidsplassen og for Atferdssenterets oppdrag i et kvart århundre. Livet har vært fylt av det å jobbe med og for barn. Egne barn, fosterbarn, barnebarn, fosterbarns barn, barnevernets barn og underpriviligerte barn. Hun har sett dem bli ungdommer. Fulgt dem inn i voksenlivet. Det var ikke bare fordi hun var en råtass på sakspapirer, tall og budsjetter at hun havnet i rollen som daglig leder ved Atferdssenteret.
– Jeg var fostermor og etter hvert kursleder i opplæring i fosterhjemsarbeid for fosterforeldre og sosialarbeidere. Parallelt med dette jobbet jeg i Barnevernets utviklingssenter, et sted jeg tror påvirket barnevernet i Norge i ganske stor grad, sier hun.
– Jeg er blitt ansatt, fått forlenget ansettelse, på en måte blitt vurdert og fått nytt ansettelsespapir i alt sju ganger siden jeg startet her, så jeg føler meg vel på et vis ganske godt utredet, humrer hun tørrvittig der hun slumper til å fange opp halvglemt dokumentasjon idet hun rydder seg ut av kontoret og makulerer plenty av saker og ting som er en saga blott.
Borte bra, hjemme best
Riktignok var det på det administrative hun i sin tid først og fremst skulle ta tak – og har tatt tak – men det talte neppe imot henne at hun helt fra starten så tydelig tok stilling – helt i tråd med det som også skulle bli Atferdssenterets evidensbaserte mantra. Helle mente tidlig at barn med atferdsvansker først og fremst burde hjelpes på hjemmebane. Og hun er stadig like overbevist om at det er veien å gå, nesten uansett.
− En usedvanlig god gjeng!
Nå er tiden inne for å rendyrke det gode livet. Til vanns, i dykkerdrakten hun fikk i pensjonistgave fra kollegiet ved Atferdssenteret, eller til lands, som på sitt helt spesielle sted i Guatemala.
– Det er helt uvirkelig at jeg nå skal takke for meg, sier hun og føler seg privilegert som har fått jobbe sammen med så mange voksne som stadig undrer seg.
− Jeg opplever dere som en usedvanlig god gjeng å jobbe sammen med. I flere avslutningsintervjuer har jeg fått tilbakemelding om at dette er en arbeidsplass hvor folk blir framsnakket og ikke baksnakket. En arbeidsplass hvor kolleger har respekt for hverandre og for hverandres meninger, og hvor det tåles om folk er uenige. Det slutter jeg meg til!
Foto: Rukiye Tanatar
HELE INTERVJUET FINNER DU SOM PDF TIL HØYRE PÅ SIDEN
